Bekymringsmelding og undersøkelsessak

Den første kontakten med barnevernet vil normalt oppstå ved at barnevernet mottar en bekymringsmelding.

I utgangspunktet kan alle som av en eller annen grunn har en bekymring for ditt barn sende en bekymringsmelding til barnevernet. Enkelte instanser har også meldeplikt etter barnevernloven § 13-2.

Som oftest vil imidlertid bekymringsmeldinger inngis av personer eller instanser som har mye kontakt med og kjennskap til barnet, typisk:

• skole

• barnehage

• helsesøster og annet helsepersonell

• familie

• naboer

Når barnevernet mottar en bekymringsmelding

Når barnevernet mottar en bekymringsmelding, er de pliktige til å ta meldingen seriøst og undersøke forholdene det meldes bekymring rundt.

Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven, skal barnevernet starte en undersøkelsessak etter barnevernloven § 2-2.

Hvordan foregår en undersøkelsessak?

Når barneverntjenesten oppretter en undersøkelsessak, vil de kontakte den eller de som har den daglige omsorgen for barnet og gjennomgå innholdet i bekymringsmeldingen.

Barnevernet vil samtidig be om samtykke til å innhente uttalelser og dokumenter fra personer og instanser som kjenner barnet, for eksempel:

• skole

• barnehage

• helsestasjon

• lege

Dersom man ikke gir samtykke til slik innhenting, kan barnevernet likevel ha hjemmel til å innhente dokumentasjon dersom det foreligger grunn til bekymring for barnet, jf. barnevernloven § 13-4.

Vurderinger og tiltak under undersøkelsen

I en undersøkelsessak vil barnevernet:

• vurdere mottatt dokumentasjon

• gjennomføre samtaler med barnet

• gjennomføre samtaler med foresatte og andre i barnets nettverk

Barnevernet kan også gjennomføre hjemmebesøk for å vurdere barnets omsorgssituasjon. De foresatte kan ikke motsette seg slike hjemmebesøk, da barneverntjenesten har hjemmel til dette etter barnevernloven § 2-2.

Videre kan barnevernet engasjere en sakkyndig for å utrede barnets omsorgsbehov og omsorgssituasjon.

Varighet av undersøkelsessak

En undersøkelsessak skal normalt ikke vare lengre enn tre måneder, men fristen kan forlenges i særskilte tilfeller.

Mulige utfall av en undersøkelsessak

En undersøkelsessak vil alltid ende med ett av følgende utfall:

1. Saken henlegges, eventuelt med mulighet for gjenopptak

2. Barnevernet fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak

3. Barnevernet sender begjæring om tvungne tiltak til barnevernsnemnda
   (typisk omsorgsovertakelse)

Frivillige hjelpetiltak

Frivillige hjelpetiltak omfatter ulike tiltak barnevernet kan iverksette for å avhjelpe mangler i barnets omsorgssituasjon. Typiske hjelpetiltak kan være:

• råd og veiledning

• barnehageplass

• støttekontakt

• besøks- eller avlastningshjem

Hjelpetiltakene er frivillige og kan ikke igangsettes uten samtykke fra den eller de som har den daglige omsorgen for barnet. Det bemerkes imidlertid at tiltakene ikke alltid oppleves som «frivillige» av dem det gjelder.

Det er i utgangspunktet ingen tidsbegrensning på hvor lenge et hjelpetiltak kan vare. Det avgjørende er om tiltakene bidrar til å bedre barnets omsorgssituasjon.

Dersom hjelpetiltak over tid ikke fører til forbedring, kan barnevernet i stedet fremme sak om mer inngripende tiltak, typisk omsorgsovertakelse.

Tvungne tiltak

Dersom foreldrene ikke samtykker til hjelpetiltak, og barnevernet vurderer at barnet uten slike tiltak vil ha en alvorlig mangelfull omsorgssituasjon, kan barnevernet sende begjæring til barnevernsnemnda om:

• tvungne hjelpetiltak etter barnevernloven § 3-4

• tvungent utredningsopphold etter barnevernloven § 2-3

• omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 5-1

Trenger du bistand?

Dersom det er sendt inn en bekymringsmelding om forholdene hos deg, eller barnevernet undersøker den omsorgen du gir barnet ditt, kan du kontakte oss for juridisk bistand.

Vi kan gi deg råd og veiledning om dine rettigheter og hvordan du best bør forholde deg i saken.